PerJorun - ulykkesfuglen

Etter oppfordring fra flere legger jeg ut min historie om hva som skjedde fredag. Jeg ler av det hele nå, og ankelen er nesten bra.

*************************

Ja, det er fredag. Dagen da man går blidt på jobb fordi man vet det er helg snart. Vel jeg er på jobb, og det blir helg.. klokken er bare 0840, og likevel har dagen allerede vært skikkelig innholdsrik.

Det starter med at jeg ikke finner gavene jeg skulle ta med til Trondheim idag. Nåja, lenge til jul, så ingen krise.

Rasker med meg strikkerpose, bag, jakke, veske og stryker på dør. Oi.. masse snø som kom i natt. Jaja, bare jeg kommer meg... svosj.. der forsvinner bena under meg. I noe som virket som en evighet sto jeg og viftet med armene som en annen Donald Duck og prøvde å få igjen balansen. Men en fot har glidd mellom trappetrinnene og sitter bom fast, og den andre foten leter etter fotfeste. Fiasko. Med en bag på ryggen er det visst fysisk umulig å komme i balanse. Hadde jeg hatt brystene jeg hadde som ung så kanskje.. men neida.. de fjernet jeg for lenge siden. Tabbe.

Med et lite lekker oæææææææ lander jeg pladask på rygg i snøen. Foten greier jeg å få vridd løs mens jeg faller (litt flaks må man jo ha). Jeg lander ikke sånn dannet på rompa. Neida, her snakker vi om full kroppslengde. Jada, topp til tå.

Nåvel, alle lemmer i behold, og heldigvis masse snø å lande i (la oss overse at jeg ikke ville falt i utgangspunktet hadde det vært snøfritt). Men så var det å komme seg opp da. Jeg gjentar: tung bag på ryggen, pose i en hånd, jakke...

Og kaldt!

Etter litt uffing og knuffing og #&%# får jeg snudde dette legemet og kommet meg på bena. Tar tre skritt og svosj.... takk og pris for rekkverk.

Vel vel.. blaut og forbanna setter jeg meg i bilen. Strikkajakka er våt så den henger jeg over setet på passasjersiden og setter på full pupp på varmen. Tørr skal den bli åkkesom!

Setter meg nesten fast i snøen, men min lille trofaste Toyota Corolla klarer brasen.

Da var det å komme seg på jobb da.

Halve veien (grusvei) var brøytet, og jeg krysset fingrene for at jeg slapp å møte brøytebilen. Og det slapp jeg. Men skolebussen, den slapp jeg ikke unna. Ok, ut i grøfta med oss, vente at bussen passerte, og håpe håpe håpe at vi ikke sitter fast. Puh.. der var iallefall flaksen med meg.

Resten av veien går greit. Bare en liten nesten kræsj i sentrum fordi bilen forran meg plutselig :mumle: oppdager at krysset bare er halveis brøytet.

Kommer meg på jobb og parkerer. Puster lettet ut. Nå kan det bare gå en vei, nemlig oppover... ikke sant?

Ikke for denne jenta nei. For hvor er veska mi? Ikke i bilen iallefall. Tok jeg med den ut? Ligger den på kjøkkenbordet og vannsmekter eller ligger den ut i snøen og roper på mor?

Hva søren gjør man? Hva heter naboene? Og hvem er evt hjemme?

Får tak i en nabo, neida, hun er på jobb. Men hun gir meg nr til en annen nabo. De var på vei ut, men kunne sjekke om veska lå ut eller inn.

20 min senere får jeg det bekreftet. Det ser ut som det har vært en valross og rullet i snøen nedenfor trappa. Og midt i det hele lå veska og hutret og frøys.

Nå er den blitt tatt inn i varmen, jeg skal hente den på rådhuset i lunsjen, og naboen skal få en blomst som takk.

Beviset nedenfor trappa er snart (håpe håpe) snødd bort.

NÅ må det vel holde!