Øppdeit frøm lång taim agåo

Jeg fant kabelen til kamera!!! Hurra!

Og en haug med bilder ble lastet inn på pc'n. Har sortert litt så dere stakkars lesere ikke skal bli overveldet over hvor innholdsrik og fasinerende min hverdag er. Må posjonere ut litt og litt.

Så later vi som dette er et innlegg delt opp biter, med nyeste først og gamleste sist. Det er jo slik det ville havnet om jeg hadde fått lastet inn bildene etter hvert som de ble tatt ikke sant. Ok, da er vi enige.

Skryt fra meg selv om meg selv

Her ser vi fremgangen på Sandnes heklejakke til Vesla. Når jeg endelig skjønte oppskriften (hallo Sandnes, hva om å skrive slik at vanlige folk skjønner det...), ja da gikk det som en drøm. Fargene er klarere enn hva det stakkars mobilkameraet mitt greier å formidle. Men man tager hva man haver... Er så innmari fornøyd skjønner dere. Derfor skryt fra meg selv.



Kopptu-along... kind off

Så var det disse alongene da. Ikke alle jeg greier å fullføre. Måtte kaste inn håndkleet på Fantasialongen og Gryteklutalongen. Innsatsviljen var ikke helt på topp kan man si.

Men kopptue-alongen startet jeg på med. Kunne velge mellom tre mønster, hvorav ett var på engelsk. Nå er det slik at jeg har bestemt meg for å gjøre ting jeg ikke kan. Og når jeg har bestemt meg så har jeg bestemt meg. Helt til jeg ombestemmer meg. Og her ser dere resultatet av det.

Hullmønster har jeg ikke strikket før. I tillegg var oppskriften på engelsk. Etter mye frem og tilbake (for mye tilbake grrrr...) kastet jeg inn ehh.. kopptua og avsluttet litt før tiden. Dere skjønner hva jeg mener? Man setter målet på langt og heftig, og vips.. halveis uti er man plutselig ferdig. Så jeg kaller dette for Mannekluten min.


Pakkesang

Åå.. postbud min due...

Nåvel, vi har postboks, så jeg vet ikke om postbudet vårt er noen due. Men pakker kommer det i postboksen også. Denne lille visa er fra Babsy. Jeg sendte henne noen knapper og som takk sendte hun meg fire nøster Silke Tweed og fire pakker Kool-Aid. Så nå skal jeg endelig få prøvd meg på garnfarging. Gleder meg vanvittig. Både til å farge, og til å bruke garnet.

Så tuuuusen takk Babsy, lille lerke, for pakkesangen.


PerJorun i stillbilde modus

Noenganger råker tilfeldighetene slik at man setter fra seg ting på en slik måte at det danner noe ekstra, noe ekstraordinert, noe som slår enn litt ekstra i synssansene. Dette er en slik gang.

Jeg har ett par Sankt Paulia'er som begynte å bli ferdig med blomstringen for denne gang. Istedet for å la de nydelige hvite blomstene visne henn og dø en stille død bak en gardin, så satte jeg de i en vase for å virkelig nyte de til siste stund. Jeg har en liten blå vase som har fulgt meg hele mitt liv. I allefall den delen av livet mitt som jeg kan huske. Mamma satte leirfivel og hvitveis som jeg hadde plukket som førskole-barn (det skal jeg si dere er lenge siden, det ser jeg på antall gråhår som pryder denne noe tafatte sveisen jeg har for tiden).

Nå har den vært med meg siden jeg flytte for meg selv som trassig 17-åring med hormoner på videvanke og en hellig overbevisning om at jeg var voksen. Mine barn setter nå blomster i vasen og tar tradisjonen videre.

Men altså, jeg satte disse Sankt Paulia-blomstene i vasen og satte de på spisebordet. Der sto allerede en figur som jeg er veldig glad i. Resultatet ble en vakker oase som manet til ro og ettertanke i et til tider kaotisk hjørne av PerJoruns verden.

Se selv...







Poden 8 år

Tenk, 8 år har gått siden verdens herligste gutt ble født. Og som tradisjonen tilsier så ble det servert kake med lys og gave på senga. Like stor stas hver gang. At det er kjøpa-muffins trenger vi vel ikke snakke så høyt om? Det er tanken som teller, nemlig!



Og er man 8 år og skal ta bussen hjem til tomt hus trenger man mobil. Hadde avtalt med faren om at han skulle ringe akkurat i det Poden åpnet pakken. Gjett om det ble hakeslepp. Han hadde en mistanke om at han fikk mobil, derfor måtte vi gjøre litt ekstra ut av selve oppakningen. Og overrasket ble gullet mitt ja.



I min familie er inget selskap perfekt før vi har servert "Sølekake". Verdens beste kake, og en suksess til enhver anledning. Jeg har hatt denne kaken på alle mine fødselsdager siden jeg var ca 7. Og den er bare nyyyyyyyyydelig..



Men toppen av kransekaken var at Storebror kom på overraskelsesbesøk. Han bor i Rælingen, og er ikke så ofte til oss. Hans mor lurte på om han fikk komme på besøk, og det var ikke nei i vår munn. Det er alltid trivelig å ha denne luringen på besøk, og ungene er veldig glad i Storebror. Her har vi de tre håpefulle lekker (?) dandert ved kakebordet.



Nå skal jeg ut og lufte meg. Det tar på og dele så mye med dere lesere. Må klarne hodet og forberede meg på ny uke med spennende og givende aktiviteter her i PerJoruns hjørne av verden.